De kalte det et mirakel

Det sies at visdom kommer inn der lidelsen er størst.

«Livet er et uransakelig mysterium som løftes dypere fram for hver stein som er blitt lagt til vårt bryst. Vår oppgave er å frigjøre steinene slik at våre erfaringer kan bli til veivisere for andre», sa han idet han trykket hånden min. Det siste håndtrykket. Kanskje aldri mer i dette livet.

Han smiler ennå til meg fra profilbildet på Facebook, og minnene tar meg tilbake til den skjebnetunge kvelden, 1. juledag i 2002. Det er fred etter 10 år med brutal borgerkrig i løvenes fjell – Sierra Leone. Freetown – frihetens by har akkurat blitt satt fyr på av julestemning, av gledesbrøl, dans og trommer. Alle stjernene på himmelen må ha danset med. Det var som om hele himmelen åpnet seg av hvitt lys, millioner glitrende perler på en snor. Første julefeiring uten krig i landet. Det er over nå. Det er over. Jeg er sikker på at de falne også ropte fra der de var.

Sierra Leonerne feiret som dette var den siste dagen i deres liv. Det var som de sang sammen med stjernene: «Morgendagen er det ingen som råder over uansett.» På et brutalt vis hadde de lært at nuet er det eneste virkelige. Morgendagen får vente på seg.

Men i kveld kunne jeg ikke vente på morgendagen, la bekymrin­gene fare hvor enn mye jeg ønsket å gi slipp og ta del i feiringen. Han hadde akkurat varslet meg om at så lang tid hadde jeg ikke.

Jeg kalte henne min afrikanske mamma. Jeg trodde hun var født med kjærligheten til Mor Teresa, der hun sov sammen med de foreldre­ løse barna som brått hadde mistet det kjæreste de hadde. Jeg jobbet for henne. Samlet inn midler slik at hun kunne drive barnehjemmet sitt. Hun kalte meg sin europeiske datter.

Kanskje hadde hun litt av barmhjertigheten i seg også, men ønsket om politisk makt, penger og posisjon var sterkere. Kanskje var det derfor hun falt i hendene til de som drev med korrupsjon. Kanskje var det at hun visste jeg begynte å avsløre henne grunnen til at hun ofret meg til ulvene.

Ulver er grådige, de jakter på de uskyldige. De vil gjøre alt i sin makt for å beskytte og få tak i det de tror er sitt.

Så derfor kom han, varsleren, til oss denne julekvelden i 2002 med en advarsel: «Ditt liv er i fare. Hun er ikke den du tror hun er.» Han vendte blikket mot meg. «I morgen, senest, må dere forlate landet.»

Min storesøster hadde akkurat landet i Freetown for å feire jul sammen med oss. Lite visste hun at dette ble et kort opphold. Stem­ningen ble med et trykkene i det blodtrykket falt, og jeg måtte holde meg fast i ekskjæresten min som stod ved siden meg. Varsleren klarte ikke å skjule sin nervøsitet bak det anstrengte smilet.

Aldri før har nuet føltes sterkere. Det var som om himmelportens dør åpnet seg på vid gap. Jeg som ikke lenger visste om Gud fantes falt på mine knær, foldet mine hender og skrek ut min fortvilte bønn: «Gud, du vet at bare du kan redde oss nå.»

Det så ut til at flere nå hadde glemt at jeg kun var en ung idealist. Med støtte fra flere kvinner i Norge samlet jeg inn penger hoved­ saklig gjennom basarvirksomhet og salg av lopper. Det var absurd at noen trodde jeg hadde millioner av innsamlede midler i banken, og enda mer absurd var det at de trodde det tilhørte dem.

I bunnen av en hvit bil, under et grønt teppe, holdt vi pusten i det bilen lurte seg forbi ulvene og kjørte i retning FN­flyet som ventet på oss på en øde flyplass. Først da vi kunne se konturene av løvefjellene langt borte slapp jeg mitt første åndedrag. Perlene på himmelen var for lengst borte. Men jeg husker solen varmet kroppen som ristet og at sollyset gav et forsiktig håp – om frihet. Jeg husker at jeg ble over­ rasket over at piloten pratet svensk og at vi var de eneste passasjerene om bord i flyet som tok oss til nabolandet Guinea. Men mest husker jeg tårene.

Tidlig morgen, 29. desember 2002, etter en overnatting i hoved­ staden Conakry, landet min søster og jeg på Charles De Gaulle­fly­ plassen. Alle de elskede barna og mine kjære venner som hadde vært mitt liv de siste fire årene ble igjen på Vest-Afrikas kyst. Flyplassen var pyntet med glitter og stas, et kjempestort juletre med den vakres­ te julepynt i julens farger. Lykkelige, glade og stressede mennesker med rask gange. Jeg hadde nesten glemt hva julen i vesten var.

Min mor satt hjemme i Norge og ventet på livstegn fra oss to døtre­ne. En sorg ble lagt som en kappe over skuldrene hennes. En kappe det ville ta år å få bort. Selv om vi kom hjem.

En lengsel ble lagt over hele min kropp. En lengsel etter dem jeg måt­ te forlate igjen. Julen ble en stadig påminnelse om det som hendte. Det var som om fjellene hvisket helt fra Afrika. Det hadde blitt teg­net spor på innsiden som gav gjenklang når julefreden sank inn.

Av og til ser jeg navnet til varsleren tikke inn i meldingsboksen. Det er alltid med en stor grad av håp. Han har rundet minst 50 år på denne planeten og aldri vært utenfor løvenes fjell. «Det er her jeg til­ hører», sier han og forteller han gleder seg til den dagen jeg kommer tilbake igjen. 19 år er nå snart gått siden det siste håndtrykket. 19 år siden smilene fra mine kjære som vinket til min søster og meg idet flyet tok av mot Europa. I like mange år har telefonsamtalene og mel­dingene vært båndet mellom Afrika og meg som aldri har blitt brutt.

Jeg tenker ofte på hva det må ha kostet ham å være varsleren. Og hva det kostet meg å være den som varslet da jeg fikk mistanke om korrupsjon. Jeg var 26 år og ble brått gammel.

Norge 2021

Det er vår. Spirene slåss om oppmerksomheten der de deler plass i vinduskarmen. Jeg har akkurat hentet meg en stor kopp morgenkaffe når telefonen ringer. Ukjent nummer med mange siffer. Et gjenkjen­ nelig retningsnummer, med et ugjenkjennelig antall sifre bak. Man­nen min kikker på meg og spør. «Hvorfor ble du plutselig så hvit?» Jeg vet allerede hvem det er. Klumpen i halsen blir større idet jeg hører stemmen i den andre enden av telefonen. «Hallo, hallo. Det er meg. Din afrikanske mamma ... Jeg er så lei meg ...»

De kalte det et mirakel. – At min søster og jeg kom hjem til Norge med livet i behold romjulen 2002.

Jeg kaller det et mirakel.– At jeg en vårdag i mai hører stemmen, for aller første gang på mange tusen dager, til den nå 82 år gamle kvinnen som forfulgte meg og påførte meg mer smerte enn noen andre i dette livet.

Livslinjer er som veivisere. De minner oss om det vi tror vi har glemt og en dag vil livet innhente oss.

Var det et ønske om fred og tilgivelse som gjorde at hun tok denne telefonen? Eller var det minnene som aldri ble visket ut fra hennes sjel?

Nå kan hun forlate denne verden med visshet om at hun har bedt og fått tilgivelse. Som kristen har hun planer om å ferie livet etter døden i himmelen.

Jeg tilga henne for mange år siden. Jeg tok et valg om å legge bitter­heten igjen i fjellene, slik at den ikke fikk stjele flere dager av mitt liv. Men jeg tror hun aldri har tilgitt seg selv. Kanskje har hun gjort det nå. «Tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør», sa Jesus. Lukas 23:34

Jeg kikker på spirene i vinduskarmen og tar en slurk av kaffen som nå er kald. Jeg gleder meg ekstra mye til jul i år. Julen er i seg selv et aldri så lite mirakel.